Meg om bøker.

Jeg har før nevnt at jeg ikke er så glad i lettleste bøker.
Det samme gjelder forsåvidt ennå, men der finnes visse begrensninger til dette utsagnet.

For det første må boken i det minste være på et språk jeg noenlunde kan forstå.
Og det er begrenset til fire språk, nynorsk inkludert.

For det andre må boken ha ha noe interessant ved seg. Et godt språk og en fin forside er med andre ord ikke nok.
Innholdet er også ganske viktig. Det må jo være en spennende og interessant bok, som er så bra at jeg ikke har lyst å legge den fra meg. Så bra at jeg håper jeg aldri blir ferdig å lese den. Men mange av bøkene som jeg har begynt på har vist seg å være enten latterlig dårlige eller alfor komplisert for meg. Altså, jeg innrømmer gjerne, Kafka er ikke noe for meg. Eller Dostojevski. Dog, det sies at det blir lettere å forstå de etterhvert. Mitt problem er vel at jeg er utålmodig. Jeg vil komme til kjernen med en gang. Finne handlingen, forstå budskapet. Det føles som bortkastet tid når jeg må lese den samme siden om igjen og om igjen, uten å komme noe videre på historien.
Noen har sagt meg at det kan lønne seg å bare la boken ligge litt. Slik at jeg kan la dens budskap synke inn litt mer, og kanskje vokse på det. Da vil jeg kanskje få mer ut av den i ettertid, i stedet for å haste gjennom den bare fordi jeg vil komme til bunns i historien.

For det tredje må boken gi meg noe tilbake. Men hva? Opplysning? Gjerne, jeg tror aldri jeg vil bli for opplyst. Hva med glede? Selvfølgelig, hva kan være bedre enn det! Og håp? Definitivt.

Det er som sagt ikke enkelt å velge den riktige boken å starte på. Men det er heller ikke enkelt å vite om man har valgt riktig bok uten å gi den en sjanse. Så jeg får vel gjøre det da.