I dag er dagen. Det sier jeg til meg selv stort sett hver dag. Men i dag er virkelig dagen.

Jeg måtte skrive noe. Ikke at det har skjedd utrolig mye som burde proklameres til hele verden. Det har det ikke. 

Men jeg håper. Jeg er spent. Og jeg forsøker å være tålmodig. Det er det vanskeligste jeg vet. Etter å faktisk sette ord på ting. Det vet de fleste. 

Jeg er ingen åpen bok. Jeg er fullt klar over det. Men åpne bøker er også de mest lettleste. Kanskje. Gir det mening til andre enn meg? Jeg blir ihvertfall lei av lettleste bøker. Glemmer de fort og tenker ikke så mye over de senere. Det er de som krever innsats som jeg husker. De som jeg bruker tid på å forstå og sette meg inn i. De som krever mer, men gir så mye tilbake.  Det er de jeg tar med meg. Det er de jeg aldri glemmer.

Det er vår, det er fuglesang og fregnene er i anmarsj. Mine blir stadig sterkere. Men ingenting slå min lillesøster! Konfirmanten. Tenk at hun har blitt så stor!

Det føles ikke lenge siden hun løp rundt i stua, rev i stykker Donald-bladene mine og snakket bare tull. Jeg husker at jeg gledet meg til vi to kunne ha en ordentlig samtale sammen. Lillesøster og meg, ulike som natt og dag!

Jeg får lese litt til, før en relativt ny og interessant bok skal utforskes.